Historiske glimt i diktform

Norge, mitt Norge! Så lang er din kyst
At gjennom historiens dage
Kom mang en fremmed du tok til ditt bryst
Og lot dem ta plass i din hage.
I 1901 skrev en tysk-norsk poet –
Carl Theodor Caspari var det han het –
Diktet "Norge, mitt Norge" – med age.

"Norge, mitt Norge! Så gi meg en vår
med sol over vuggende vanne!"
Det ønsker vi og, vi som rusler og går
Rundt på Torshov, vi vil gjerne sanne
At verden er en og mennesket likt
Overalt, og at Norge er raust og rikt,
Et sted der du trygt kan lande.

På Lilleborg skole har de en benk,
Der kan du sitte og vente
De kaller den vennebenk, for tenk!
Der kan du venner hente!
Om du føler deg helt alene en dag,
Kan du sette deg der – og ikke klag,
Snart kommer en venn du ikke kjente.

Trivselsledere har de også her
Få være det blir sett på som en ære
4. – 7.klasse – 2 fra hver
de går på kurs for å lære.
En gammel dame blir ganske nysjerrig
Hva lærer de der? I allfall ikke å være gjerrig!
Kanskje å bistå de sære...

"Stå vakt om naturen!" Sa også Caspari
Og Lilleborgbarna, de prøver.
Rundt trærne i Vogtsgt. – der er det de
Som planter blomster – selv om det støver.
Vi er dem takknemlig – det triveliggjør gata
Og inspirerer oss alle til å ivareta
- som er et begrep vi behøver.

"Det kommer en dag da den syke kultur
vil fylle all verden med vånde,
en dag da maskinenes dunster og dur
vil døyve og kvele vår ånde –"
disse ord skrev Caspari i 1945
og først 70 år etter forstår vi dem..
la oss styrke dette båndet. 

Da jeg gikk på Lilleborg i 1964
Var Akerselva brun og rød
Der kunne ingen planter spire
Og fisken, den var død.
En måtte holde seg for nesa når en gikk over Bentsebrua
Det stinket så en kjente seg nesten forkua
Slik var Lilleborg Fabrikker sitt miljø. 

Men mennesker lærer – det ser vi nå
For elvas miljø er blitt bedre
Det skjøt fart da ungene mine var små
Miljøvernminister Sissel Rønbeck bør vi hedre!
Men det beste med slutten av 80-tallet
Var for oss Lilleborg skole og musikkorpskallet
Det samlet mødre og fedre.

Vi skal takke Per Kviberg, sosialdemokraten
Som formet Lilleborg skole
Som lærte Torshovlandsbyen at praten
Kan føre til en spole
Av kunnskap, respekt, musikk og kultur
Ja, hele samfunnets armatur
Fra 1920 – 51 var han symbolet.

Vi er mange flere forskjellige folk
I 2017 enn da
Men samme armatur er en nyttig tolk
Til å forme og si ja
Hva er det å være norsk, mon tro?
Er det ikke å delta og la det gro
Så de rundt oss har det bra?

Norge, mitt Norge – i 1999
Skrev 6 ungdommer og jeg en cabaret
Jeg skal avslutte dagens tale med å vri
Rytmen til det årets ide:

For bydelen vår
Den er best likevel
Her kjenner vi klanen
Fra Tommy til Said
Og ingen kan kødde
Som Johnny og David.
Og snart er det vårsol på Lilleborgbanen
Ja, gata på Torshov
Gir varme i sinnet
Å grine, det er lov, men
Legg deg latter'n på minnet
Fra Bjølsen til Carl Berner
Vi vi'kke bo no annet sted
Så nåde den som fjerner
Eller river Torshov-ånden ned!

Det samme bør vi si om hele landet, synes jeg
At flagget vårt, det vaier over den typen vei
God 17.mai til folk og fe!

Skrevet av Grethe Ryen.